30 år med Kathrine Lindman Norwegian Jewelry.

Nå i mai markerer jeg 30 år som smykkekunstner og designer. Mitt firma ble etablert.

Når jeg ser tilbake, handler det ikke bare om årene som har gått, men om alt jeg har fått utforske, lære og forme underveis. Smykkene har vært en måte å være i verden på – min egen plass i den.

Jeg er utdannet fra Gullsmedlinjen og Kunsthøgskolen i Oslo, Institutt for metall. Jeg er født i Kristiansund, og det er også her jeg i dag har verksted og atelier. Etter mange år i Oslo, vendte jeg tilbake til kysten i 2016. Det føltes som å komme hjem – ikke bare geografisk, men også kunstnerisk.

Her, tett på havet, fant jeg igjen noe grunnleggende i arbeidet mitt. Lyset, været, lukten av tang, lydene fra sjøen – alt dette har blitt en del av hvordan jeg tenker og arbeider.

Veien hit

Årene i Oslo var viktige. Det var der jeg bygget opp Kathrine Lindman Norwegian Jewelry, utviklet kolleksjoner og unika og fikk muligheten til å samarbeide med butikker, gallerier og mennesker som trodde på det jeg gjorde.

Jeg hadde verksted og utsalg i historiske Akersveien, og smykkene mine ble solgt gjennom steder som Expo Arte, Sugar Shop, Norway Designs og David-Andersen. Samtidig stilte jeg ut i gallerier, blant annet Kunstnerforbundet.

Det ene førte til det andre. Etter hvert åpnet det seg også muligheter internasjonalt – særlig gjennom samarbeidet med Charon Kransen Arts i New York. Det tok arbeidet mitt ut i verden, til kunstmesser og utstillinger i byer jeg tidligere bare hadde drømt om.

Jeg har vært så heldig å få delta på både New York Fashion Week og Paris Fashion Week Haute Couture, og smykkene mine har funnet veien til både magasiner, samlere, også til det norske Kongehuset. Et øyeblikk jeg fortsatt bærer med meg, er da et av mine armbånd ble gitt i gave til Michelle Obama av Kulturdepartementet i 2009.

Men det som betyr mest for meg, er likevel selve arbeidet – tiden i verkstedet med og uten kollegaer, prosessene, materialene.

Å arbeide med hendene – og med naturen

Materialene har alltid vært utgangspunktet mitt. Sølv og emalje fargene har fulgt meg hele veien, men jeg har aldri ønsket at de skal være statiske. Jeg vil at de skal forandre seg, utfordres, leve. Fargene har fått mange muligheter.

Etter at jeg flyttet tilbake til Kristiansund, ble naturen enda tydeligere til stede i arbeidet mitt. Jeg begynte å se på det som lå rundt meg med nye øyne – særlig tangen i fjæra.

Det som først bare var en nysgjerrighet, utviklet seg til et helt prosjekt. Jeg begynte å samle, tørke og eksperimentere. Hvordan kunne dette myke, forgjengelige materialet bli til noe varig?

Da jeg fikk et kunstnerstipend i 2017, kunne jeg virkelig fordype meg i dette. Jeg begynte å støpe tang i sølv, og oppdaget noe jeg ikke helt hadde forutsett: at prosessen speilet noe i meg selv.

Transformasjonen – fra noe levende og bevegelig til noe fast og varig – ble en slags parallell til min egen utvikling som kunstner.

Smykker som små landskap

Jeg har lenge vært opptatt av forholdet mellom kropp og landskapet.

Et smykke er aldri helt ferdig før det er på kroppen. Det lever først når det møter huden, bevegelsen, varmen, når følelsene skapes. Kanskje er det derfor jeg ofte tenker på arbeidene mine som små landskap – noe man bærer med seg.

Strukturer fra tang, skjell og stein dukker opp i formene mine. Overflater som kan minne om noe kjent, men som samtidig er noe annet.

Jeg prøver å sense naturen – og oversette den.

Prosess, tilfeldighet og kontroll

I verkstedet jobber jeg intuitivt og utforskende. Noe er planlagt, men mye skjer underveis.

Når jeg støper organiske materialer i metall, oppstår det alltid små overraskelser – sprekker, porer, ujevnheter. Tidligere kunne jeg ønske å kontrollere mer av dette. Nå ser jeg på det som en viktig del av uttrykket.

Det er et samarbeid. Mellom meg og materialet. Mellom det jeg vil, og det som faktisk skjer.

Hva som driver meg

Jeg tenker det som har holdt meg i dette arbeidet i 30 år, er nysgjerrigheten.

Også behovet for å skape mening gjennom det jeg gjør.

Smykkene mine er ikke bare objekter. Jeg ønsker at de skal bære noe – en følelse, en tanke, en forbindelse. Til naturen, til kroppen, til noe annet enn oss selv.

Det ligger også en økologisk bevissthet i arbeidet mitt. Havet har gitt meg så mye inspirasjon, og jeg kjenner et behov for å gi noe tilbake – ved å løfte frem det sårbare, det vakre, det som ofte overses.

De siste årene har arbeidet med tang og organiske materialer åpnet nye retninger for meg. Samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan nye teknologier, som 3D-skanning og printing, inngår i det håndverksbaserte arbeidet mitt.

Jeg er ikke ferdig med å utforske – og håper jeg aldri blir det.

30 år – og fortsatt i bevegelse

Når jeg ser tilbake på disse 30 årene, kjenner jeg først og fremst takknemlighet.

For alle mulighetene, menneskene jeg har møtt, stedene jeg har fått oppleve – og ikke minst for at jeg har fått jobbe med det som gir meg mening og det som skaper nysgjerrighet.

Jeg er fortsatt i bevegelse.